Skremmende opplevelser

I dag hadde jeg en traumatisk opplevelse. En sånn merket-for-livet-opplevelse. Jeg er hjemme hos mor og far på påskeferie. Leser til eksamen. Aner fred og ingen fare. Koker pølse. Er alene hjemme. Vimser litt rundt. I det jeg har stått i utestua og gjort ingenting og er på vei inn igjen ser jeg plutselig et gigantisk monster krype seg over gulvet. På vei inn mot stua.

Jeg ser på monsteret. Kalde gufs skyter nedover ryggen min. Ser meg rundt i rommet. Er det noe papir? Nei. Serviett? Nei. Ingenting. Så ser jeg gårsdagens avis. Øyner redningen. Men er usikker på om denne avisa er ok å ødelegge. Ønsker ikke å komme i trøbbel med de snille menneskene jeg får være på påskeferie hos. Vurderer muligheten for å løpe ut på kjøkkenet for å hente papir. Innser at det da kan være for sent. Monsteret kan forsvinne et eller annet sted. Kan hende finner jeg det aldri igjen. Og da kan jeg ikke være i huset lenger. Innser at avisa er eneste utvei av denne ekstreme situasjonen.

Bretter sammen avisa, og i en fast, skremt og panikkartet bevegelse legger jeg den over monsteret og trykker ned. Knuser. Det knaser. KNASER! Igjen kalde gufs. Panikkfølelse. I det jeg tar bort avisa ser jeg monsteret krølle seg sammen på gulvet. Knust. Bare skremmende, klissete ekle rester igjen. Jeg legger avisa fra meg på gulvet. Den har røde og gule flekker. Jeg ser litt på monsteret. Forsikrer meg om at det ikke er bevegelse.

Så går jeg ut på kjøkkenet og henter papir. Masse papir. Får plukket opp det døde monsteret. Hiver det i søpla. Føler ikke det er godt nok. Monsteret må ut. Knyter sammen søppelposen, fortsatt med frykten om at monsteret skal gjenoppstå og spise meg eller noe. Det skjer ikke. Monsteret er borte. Nå ligger det inni masse papir, inni en rema 1000-pose, oppi søppelbøtten ute. Igjen føler jeg meg ganske trygg. Men tenk om det er flere. Jeg tror jeg går og lukker igjen døra til utestua. Så får det bare bli varmt her inne.