Mobilregler

En dag på lesesalen

Akkurat nå (ikke akkurat nå, men da jeg skrev dette for hånd i ei lita brun bok, med en tusj som laget bemerkelsesverdig mye lyd) sitter jeg på en lesesal på fysikkbygget på Blindern. Det er èn annen mann her akkurat nå, og jeg føler meg som en skikkelig rebel fordi jeg ikke har skrudd mobiltelefonen HELT av, på tross av trusler om bortvisning i store bokstaver foran meg. Klokka er ti på halv to. Jeg tror dette er en av de første gangene dette halvåret jeg sitter på en lesesal. Men jeg liker meg her. Jeg liker meg på lesesal når det er lite folk, og jeg holder på med annet enn å lese. På en søndag. På et annet fakultet.

På mitt fakultet er det garantert ikke så tomt som dette på en søndag midt i eksamenstida. Uansett om det er eksamenstid er det forsåvidt mennesker der. Jeg lurer på hvor doen er. Jeg lurer på hvor alle de eksamensstressa menneskene er. Han andre på lesesalen hostet nettopp. Jeg vurderte å hysje. Men fant ut at jeg ikke vil ødelegge den hyggelige stemningen.

Folk kommenterer mye rart på mobiltelefonreglene. Det skjer lite her. Jeg begynner å kjede meg. Kanskje det er på tide å virre tilfeldig rundt i bygget for å se om det er noe artig å gjøre, se eller ta bilde av. Fysikkhumor er forresten sært.

13.35
Mobiltelefonreglene er, som nevnt, ganske strenge. Mobilen skal være HELT avslått, helst med batteriet ute. Og på denne HELT avslåtte mobilen har man ikke lov til å sende eller motta tekstmeldinger. Og dersom denne HELT avslåtte mobilen uten batteri skulle begynne å ringe, så har du ikke lov til å løpe ut for å ta den! Men ei klokke som tikker som en gjøk på speed, det er greit. Det har de ansvarlige menneskene her hengt opp helt selv. Jeg kjeder meg.

13.45
Jeg har lest litt av en eksamensoppgave. Tenker på hvem jeg kan ringe. Kjeder meg. Sulten. Fysikkbygget er ikke SÅ stas likevel.

14.10
Jeg kom nettopp inn igjen etter en telefonsamtale. Tredje person jeg ringte tok den. Og så fant jeg doen. Vi er forresten tre personer på lesesalen nå. Han jeg kom hit med har også kommet seg inn. Han sitter borte på andre siden av salen, der dataplassene er. Og han ser ganske konsentrert ut. Det er han sikkert også. Jeg ser kanskje konsentrert ut jeg og. Så feil kan man ta.

16.15
Jeg klarte å lure han jeg er her med til nesten en times lunsj. Litt usikker på hva han syntes om det, men jeg håper jeg klarte å være godt selskap, at det finnes tilgivelse, og at den timen ikke gjenspeiler seg på eventuelle eksamensresultater. Han sa vi må gå om ikke alt for lenge. Det gjorde meg litt glad.

Skremmende opplevelser

I dag hadde jeg en traumatisk opplevelse. En sånn merket-for-livet-opplevelse. Jeg er hjemme hos mor og far på påskeferie. Leser til eksamen. Aner fred og ingen fare. Koker pølse. Er alene hjemme. Vimser litt rundt. I det jeg har stått i utestua og gjort ingenting og er på vei inn igjen ser jeg plutselig et gigantisk monster krype seg over gulvet. På vei inn mot stua.

Jeg ser på monsteret. Kalde gufs skyter nedover ryggen min. Ser meg rundt i rommet. Er det noe papir? Nei. Serviett? Nei. Ingenting. Så ser jeg gårsdagens avis. Øyner redningen. Men er usikker på om denne avisa er ok å ødelegge. Ønsker ikke å komme i trøbbel med de snille menneskene jeg får være på påskeferie hos. Vurderer muligheten for å løpe ut på kjøkkenet for å hente papir. Innser at det da kan være for sent. Monsteret kan forsvinne et eller annet sted. Kan hende finner jeg det aldri igjen. Og da kan jeg ikke være i huset lenger. Innser at avisa er eneste utvei av denne ekstreme situasjonen.

Bretter sammen avisa, og i en fast, skremt og panikkartet bevegelse legger jeg den over monsteret og trykker ned. Knuser. Det knaser. KNASER! Igjen kalde gufs. Panikkfølelse. I det jeg tar bort avisa ser jeg monsteret krølle seg sammen på gulvet. Knust. Bare skremmende, klissete ekle rester igjen. Jeg legger avisa fra meg på gulvet. Den har røde og gule flekker. Jeg ser litt på monsteret. Forsikrer meg om at det ikke er bevegelse.

Så går jeg ut på kjøkkenet og henter papir. Masse papir. Får plukket opp det døde monsteret. Hiver det i søpla. Føler ikke det er godt nok. Monsteret må ut. Knyter sammen søppelposen, fortsatt med frykten om at monsteret skal gjenoppstå og spise meg eller noe. Det skjer ikke. Monsteret er borte. Nå ligger det inni masse papir, inni en rema 1000-pose, oppi søppelbøtten ute. Igjen føler jeg meg ganske trygg. Men tenk om det er flere. Jeg tror jeg går og lukker igjen døra til utestua. Så får det bare bli varmt her inne.

Te-bane

Jeg skal på tur. Nærmere bestemt til hovedstaden. Eller ikke midt i da. Men litt rundt der. Jo, kanskje midt i. Jeg vet ikke. Av innledningen framgår det muligens at jeg ikke er av de som er mest kjent i denne hovedstaden. Jeg vet at Oslo S finnes. Jeg vet at toget mitt stopper der. Jeg vet at jeg skal gå av der. Jeg vet at jeg skal følge skiltene og komme meg på t-banen.

Og der kommer første problem. T-bane. Jeg har nemlig svært nylig lært at t-bane står for tunnelbane. Og så tenker alle kanskje at det er skikkelig teit at jeg ikke har tenkt på det før. Litt som den dagen man forstår ketshup- og tomatvitsen. Man får en slags åpenbaringsfølelse, tett etterfulgt av å bli litt (les: veldig) flau over å ikke ha tenkt på det før. Det betyr ikke at man er dum. Bare at man har hatt andre ting å forstå og tenke på. Løse verdensproblemer for eksempel. Mye viktigere enn både ketshup og t-bane. Med mindre ketshup og t-bane er løsningen på verdensproblemene da.

Ok, for det jeg har tenkt om t-bane er altså at t-en står for te, som i varm drikk med smak. Som i tekopp. Som i noe som kan være grønt, svart eller hvitt. Jeg har sett for meg en koselig gammel trikk som går ca 3 km i timen, hvor de finere menneskene satt og nøt tekoppen sin i tidligere tider. Helt naturlig det vel.

Hvis jeg nå framstår som litt dum og uopplyst, kan jeg jo dra Naboen med meg i fallet. For hun trodde faktisk, inntil i går, at t-en i t-bane stod for T, som i T-krok. Som i den man har i skiheiser som ikke er tallerken eller stol. Og at denne t-kroken drog banen. Også helt naturlig.

Det som undrer meg er at ingen har påpekt dette når jeg har spurt hvordan man vet forskjellen på trikken og t-banen. Kunne ikke noen sagt; TUNNEL! Videre lurer jeg på hvor mange som har ristet forsiktig på hodet inni seg og tenkt at noen (les: jeg) ikke er helt ved sine fulle fem.

Men hvordan kan jeg vite disse tingene når ingen forteller meg dem? Fortell meg ting da. Opplys meg. Gi meg muligheten til å lære. Også om hovedstaden. Hodet mitt er ikke fullt enda. Eller ennå. Grammatikk er vanskelig.

Og hvordan kan vi forresten vite at ikke det som drar t-banen ser ut som en T? Og at ikke de finere menneskene i hovedstaden noensinne har nytt en kopp med te på denne banen? Og alt dette foregår inni en tunnel? Kanskje har vi alle litt rett?

Første innlegg

Første innlegg er vanskelig. Det bør liksom sette standarden for videre skriving. Presset er så stort. Jeg klarer ikke presset. Derfor er dette første innlegg. Vet ikke om det setter noen standard i det hele tatt. Men sånn er livet.